Dagsaktualiteter på en litt annen måte.

Nok en dag har offisielt startet, nettaviser er trålet igjennom, og man er i bunn og grunn klar til å ta fatt på nye og krevende arbeidsoppgaver på kontoret. Likevel var det så og si en viss “biljakt” som opptok den unges oppmerksomhet på morgenkvisten i dag. Med nærmest krigstyper blir det fortalt om at en traktor torpederte en politibil i Sør-Odal, hvorpå de som ble jaktet på omsider ble anholdt av lovens lange arm da deres noe utradisjonelle fluktbil gikk tom for diesel. 

Dagbladet – hvor historien er hentet fra, kunne fortelle at det var store politistyrker som jaktet denne traktoren, og at de da omsider fikk stoppet denne, eller rettere sagt; traktoren stoppet seg selv. Og det er her mine spørsmål og filosofier begynner.

Først og fremst; “store politistyrker” – jeg mener at jeg har fått med meg at rekrutteringsbehovet til norske politienheter er skrikende, man søker flere synlige politibetjenter i gatene, og bedre oppfølging på kontorene langsetter. Men nå vet man da altså hvor disse er, de er på traktorjakt i Sør-Odal. 

En annen ting som jeg stusser ved er; hvor mange utgjør en “stor politistyrke”? Jeg setter meg lett inn i situasjonen og tegner bilder inne i hodet mitt, og en klassisk biljaktscene fra en eller annen action film med fem-seks-sju-åtte politibiler med blålys, sirener og doughnutspisende politimenn i altfor små uniformer hoiende ut av vinduene “freeze, motherfucker” dukker til stadighet opp i denne sammenhengen. Likevel, så må man igjen få presisere at Sør-Odal er et lite sted, og betegnelsen “stor politistyrke” der vil jeg tro at det var to betjenter på hver sin sykkel type DBS med tre gir og kurv foran til eventuelle nedtakelser av katter i trær som veivet med hver sin arm mens de prøvde å stoppe de mistenkte i saken. 

Et annet spørsmål er, “hva har de mistenkte gjort” – i saken står det at de har torpedert en politibil. Jeg har hørt om torpedoubåter, men torpedotraktorer har jeg til dags dato aldri hørt om. Jeg vil anta at sistnevnte torpedofarkost er innlandets svar, men om den stammer fra andre verdenskrig, vet jeg ikke. Uansett, den har sikkert utgjort en stor og reell trussel for vårt samfunn, og de store politistyrkene i innlandet har gjort en solid heltedåd fra å redde oss fra dette. Man kan jo bare tenke seg hva som kunne ha skjedd?!

Siste spørsmål, i teksten står det “ene mistenkte er kjenning av politiet” – hva har han gjort? Kjørt traktor i påvirket tilstand? Veltet naboens ku uten lov? Eller brygget hjemmebrent uten at politiet fikk kvalitetssikre dette før naboene ble invitert? Mulig man virker forhåndsdømmende, men jeg mener, når en blir tatt med traktor en tirsdags morgen, så får jo dette tankene til å svirre litt om hva som er bakenforliggende årsaker, og hva vedkommende faktisk har gjort.

Politistyrkene i landet er jo som sagt en mangelvare, og når “store politistyrker” blir satt i gang med det for øyet å stoppe en “løpsk” traktor, må det jo være litt mer alvorlig enn man i utgangspunktet skulle tro?

Eller … ?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Startet dagen ganske så sedvanlig, med kjapp gjennomgang av dagens rykende ferske nettaviser. En av artiklene som faktisk var gjennomgående i alle tre er at Svein Tore Bergestuen og flere med han (meg selv inkludert) er skeptiske til at ungdommer melder seg på såkalte realityserier som Paradise Hotel. I og med at jeg synes dette er langt under lavpannet moralnivå som det går an, ser jeg følgelig ikke på dette, og kan derfor ikke fullt og helt uttale meg heller, men jeg gjør dette likevel. 

En av deltakerne, ved navn Emil, blir intervjuet i forbindelse med saken, hvorpå han repliserer at han ikke bryr seg så mye om det, og har heller ingen planer om å jobbe der sånne serier blir sett på med fordommer. Han sier også det at han ikke bryr seg om han er uteligger om ti år fra nå, da hans store livsfilosofi (as it seems) – er å leve livet nå …

En annen ting er at jeg tråler ofte igjennom samtlige nordiske nettaviser i samme slengen, hvorpå danskene kjører sesong parallellt med oss, hvorpå en av deltakerne bretter seg ut med at “nei, gummi (les: kondom), det bruker vi ikke, vi er da tross alt testet i hue og r… før vi får være med.”

Det store spørsmålet jeg stiller meg, er hva er det foreldrene sier til dette? Jeg har lest at den ene deltakeren fikk tilbud om 50 000,- fra sine foreldre for å trekke seg, men avslo. I en undersøkelse Dagbladet gjennomførte krysset jeg av på at jeg betaler i dyre dommer for å slippe å se noen av mine nærmeste der, og etter hva jeg leste, gjaldt dette flesteparten. Riktignok er jo alle over 18 og dermed herre over egne liv, men å grave seg så langt ned i søla som dette, er det vel bare FHM som faktisk kan tjene på dette i det lange løp … ?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den kommer tilbake … Den fryktede og svært alvorlige sykdommen Svineinfluensaen, eller H1N1 som den også visstnok kalles. Heldigvis kommer den ikke før til vinteren, så da blir det ny runde med kurs i håndhygiene, nyseteknikker og hvordan-pusse-nesen-uten-at-det-påvirker-omverdenen. Samt at det blir tiltak om å vaksinere flest mulig, med dertil tilhørende kø og nærmest kaotiske tilstander på helsestasjonene i vårt langstrakte land.

Folkehelseinstituttet har ikke beregnet hvor mange som vil få smitten, ei heller hvor mange som kommer til å ende livet sitt på denne måten, men Aftenposten kunne i dag melde at WHO sine beregninger tilsier at det var drøyt 16 000 på verdensbasis ved forrige “omgang”. Selvfølgelig er ikke alle som døde i forkant av testingen osv. inkludert i dette, men jeg ser ikke helt det store varskuet her. 16 000 av totalt 6 200 000 000 innbyggere på denne planeten – jeg er ikke verdens beste i hoderegning, men det er ikke snakk om mange prosentene, og det får meg til å spørre meg hvor mange WHO beregner med at vanligvis dør av en helt vanlig influensa? Svaret på det tror jeg er et par tusen til, uten at jeg skal si dette helt sikkert.

Derfor tar jeg svinepesten, grisesjuka, kotelettsyken, pølsepandemien eller H1N1 med knusende ro. Kommer den, så kommer den, og om jeg skal vaksinere meg denne gangen, vites ikke. Med sprøyteskrekk og svært liten tilbøyelighet for å ta slike ting, så tror jeg at jeg faktisk skal klare meg denne gangen også – OM den kommer vel å merke. 

Hvis ikke, så skal jeg nok klare å nyse riktig og vaske hendene mine etter endt toalettbesøk likevel!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg satt nesten morgenkaffen i halsen da jeg leste om at hele Norges kjendisstylist Jan Thomas og hans kjære Christopher nå går med planer om å skaffe seg et “modellbarn”. Med dette menes det at de går med planer om å få et egg fra en modell, og la en surrogatmor bære frem barnet. Hele opplegget koster drøye millionen, men som vår gode venn og fiende så fint sier det; “det tar vi oss råd til …” Jeg mener, at man må være noe lysten på å få et avkom om man benytter seg av et syvsifret beløp for å skaffe seg noe man i utgangspunktet får gratis her i verden, og som man på den måten får et mye tettere forhold til enn om det er designet i et laboratorium.

Ikke misforstå, jeg synes det er flott med adopsjon, og homofile må gjerne få lov til dette – samt at jeg har ingenting i mot prøverørsbehandling for de som ikke kan få barn på naturlig vis. Men det å gå offentlig ut i mediene for å kunngjøre at “vi ønsker oss barn, og vi gir oss ikke før vi får et – koste hva det, koste vil … ” Kanskje litt typiske nordmann og Jantelov iblandet, men jeg mener at det å brette seg sånn ut blir feil. Men jeg ser for meg litt hvordan barnets oppvekst ville ha blitt, når det i den såkalte Spørrealderen spør om hvor han eller hun kommer fra, hvordan blir babyer til osv., svarene blir vanskelige å besvare for den da 50 år gamle pappa Jan, eller 25 år gamle pappa Christopher. Svaret blir vel noe sånt som at;

“du ble til på en klinikk i USA, hvor tante Vendela donerte et av sine egg. Men det var en dame i USA som bar rundt på deg i ni måneder, men hun fikk en million kroner, så hun ser du aldri mer. Dessuten så plukket vi frem tante Vendelas beste egenskaper og kombinerte dem med våres, og vips – så kom du til verden. Men normalt er det en mamma og en pappa som lager et barn sammen, så kommer du ut av mammaen din. Og om du skulle ha melk, ville mamma fått så stygge pupper fordi hun ammet deg, så da er det bedre å betale det en vanlig nordmann tar opp i huslån for å sørge for at du ble til. For husk det lille venn, du er ikke vanlig – du er spesiell!” 

Jeg ønsker Jan Thomas og Christopher lykke til, men håper at de heller kan ta til seg adoptivbarn som trenger et godt og stabilt hjem, og ikke et slags designobjekt som skal brukes på lik linje som Paris Hiltons hund eller marsvin for den sakens skyld, og brukes som et slags tilbehør bare fordi den matcher den nye Gucci-veska …

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går var over 4 000 muslimer samlet i en moské på Grønland i Oslo, alle samlet i sorg etter at Faiza Ashraf ble funnet drept under snø og jord i nærheten av et populært skiterreng i Asker. Spørsmålene omkring kidnappingen og dødsfallet er en myte, og stikkord som forelskelse, sjalusi – og gjeld er blant de som svirrer mest blant de som nå står tilbake – samt for de som jobber med saken. Riktignok har jeg hørt om å elske noen til døde, men det å faktisk utføre handlingen er for meg et evig mysterium.

Faiza Ashraf ble 26 år gammel, men på den korte tiden hadde hun allerede rukket å bli avdelingsleder ved Hennes & Mauritz på Oslo City. Og jeg husker at jeg faktisk har snakket med henne, en gang, for en stund siden, og minnene jeg har – er at det var en positiv jente som elsket jobben sin og elsket å kunne hjelpe kundene som stakk innom, være seg de skulle ha et antrekk til en spesiell anledning, eller bare et par sokker. Hjelpsomheten var akkurat den samme, og man følte seg verdsatt uansett.

Jeg tenker også på en god venninne i en sådan stund, like gammel som meg – altså et år yngre enn Faiza, med samme bakgrunn, og med de samme kvalitetene som jeg såvidt observerte den dagen jeg kjøpte meg sokker på City. Om noe av det samme skulle skjedd med henne, ville det vært en fryktelig tanke. Min venninne har på mange måter bidratt til at jeg ser på ting i et annet perspektiv enn før vi ble kjent. Hun har gitt meg mange flere verdier i livet, og min toleranse og respekt har blitt økt betraktelig. 

Min venninne har også lært meg en del om islam og det å være muslim, og man kan trøste seg med at det er kun de færreste som har samme meninger som Mohyeldeen Mohammad, Afran Bhatti og Osama bin Laden for den sakens skyld, men det er som med muslimer som med en vanlig skoleklasse; det er opprørerne og de utadvente som blir hørt først og i størst grad. Og selv om disse skriker høyest “i klassen”, er det ikke alle som er enige i dette. 

Så etter det inntrykket jeg fikk av Faiza – var dette en kvinne som elsket jobben sin, og elsket livet sitt. Så dette er farvel til en kvinne som helt sikkert har betydd mer for sine medmennesker enn medmennskene er klar over. Samtidig er det viktig å tenke over de tilfeldighetene livet gir en, og om det å åpne sinnet – for å la rettferdigheten, empatien og verdiene slippe igjennom, og reflektere over livet før det er for sent.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg våknet tidligere i morges til det som kan meteorologisk kalles for “lavt skydekke”, selv er jeg ingen meterolog, så jeg velger å kalle det “tåke”, eller “graut”. Sitter nå på kontoret mitt og ser ut av vinduet, og det er med en viss bekymring at jeg ikke ser lenger enn til veien som ligger ca. 200 meter lenger bort. Riktignok er det påvist fra optiker at jeg er noe nærsynt, men så ille håper jeg det virkelig ikke er enda. 

Men når vi først snakker om sola, eller rettere sagt – fraværet av den – kan man undre seg litt over været i sin rene alminnelighet. Her om dagen leste jeg at kalde vintre gir kalde somre, og at vi som Østlendinger kan forvente oss i sommer, er en såkalt “gensersommer” (les: kjølig). Selv ser jeg ingen logikk i denne tesen, så jeg velger heller å ser hva slags sommer det blir, om den blir varm, våt, kjølig, tørr, vindfull, rolig – bare ikke brøytekantene er like høye da som de er nå, så skal jeg egentlig være fornøyd. 

Mest fornøyd blir jeg selvfølgelig om brøytekantene ikke er der overhodet, så sånn sett er jeg litt kresen på hva jeg forventer av de kommende årstidene. Likevel er jeg glad for at jeg endelig skal få muligheten til å oppleve fire årstider igjen. Etter tre og et halvt år i Nord-Norge har jeg stort sett opplevd to – nemlig “vinter” og “litt mindre vinter”. Jeg sier ikke det at nordlendingene ikke har fine somre, for det har de, men da har jeg vært sørpå, og det jeg ikke har sett, har heller ikke eksistert – og lovprisninger om tropevarme og skyfrie tilstander er noe de egentlig bare har funnet på for å terge en allerede værsyk østlending som opplever den våteste sommeren på lenge (jeg snakker selvfølgelig om sommeren 2007). 

Men når sant skal sies, så ser jeg frem til vår, sol og litt mer varme nå. Minus 13 grader Celsius stimulerer ikke mitt morgengen, da vil jeg heller bare grave meg dypere ned i dyna og håpe at ingen ser meg. Men opp og ut må jeg, skal jeg kunne få til salt i såret som de gamle sier. Jeg sier det jeg også, men så gammel er jeg da ikke. Det er egentlig bare snakk om skjønn. Tror jeg …

..men tilbake til været; det eneste jeg forlanger er at 26. juni – 3. juli skal det være skyfritt, et sted mellom 30-35 grader varmt og behagelige badetemperaturer. I Spania vel å merke – den uken kan godt være den uken det regner i sommer her hjemme i Norge. Så nå gjenstår det bare å sende en mail til Kristen Gislefoss, så tror jeg den saken er klar.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så vant’n jaggu meg gull han også, hvem? Petter – selvfølgelig … Petter fra Trøndelagen, med det svært vekslende humøret og dager på jobben som ikke ligner grisen innimellom, men når formen sitter, og gullet er et faktum – kan man takke Gud for at han har ører, ellers hadde smilet gått helt rundt.

Uansett, jeg vil si at gullet er han vel fortjent, han har faktisk gjort en del arbeid for å få det til, og han trengte det, ikke bare for å bevise det norske, medaljesugne publikummet at han kan prestere – men jeg vil tro at det også har gjort noe med selvfølelsen hans. Ikke bare har han måttet tåle nederlag og murring blant den jevne borger, men har også måttet tåle kritikk og skepsis blant sine egne. Så jeg tror kanskje han vil komme ut av dette som en ny person. Talentet i løypa vil bestå, men forhåpentligvis vil den unge Northug være en smule mer ydmyk enn før de olympiske lekene startet for drøye 10 dager siden.

Når man snakker om OL – så går vi nå inn i de siste dagene, med de mest krevende øvelsene. Jeg kan nevne 10 000 meter på skøyter, tre- og femmil, og stafetter. Medaljesjansene er der fremdeles, og både Northug, Bjørgen, Steira, Svendsen og Bøkko er fremdeles med oss – og forhåpentligvis vil man få flere muligheter til å smile nå i sluttspurten.

Selv venter jeg på at temperaturen kan synke med et par grader, så skal jeg ta meg en tur ut i løypene selv. Om det blir medalje, vites ikke – den får andre ta seg av. Selv tar jeg det hele som en tur.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi skriver 22. februar i det Herrens år 2010, og OL i Vancouver har gått inn i sin siste uke. Hittil så kan vi skilte med en medaljeoversikt som vi som nordmenn kan være fornøyd med, vi har jo tross alt klart å få inn fem gull, tre sølv og fire bronse, og i den totale oversikten “leder” vi overlegent med 103 medaljer av edleste valør historisk sett. 

Ser vi på Norge utenfra, så vil vi oppdage at vi er synonymt med vinterglede, snø, ski, midnattsol og troll i forskjellige størrelser, fasonger og farger. Kanskje ikke det siste, da de ser temmelig like ut, i hvertfall mener undertegnede det. Men vi som bor i dette landet er fremfor alt mennesker, mennesker med følelser og behov – og kanskje Petter og jeg ikke var helt på bølgelengde på lørdag, hvor jeg hadde forventninger om medalje, mens han hadde en dårlig dag på jobben. Og når han ikke innfrir, blir jeg skuffa, og enda mer skuffet blir jeg når jeg ikke får svar på de spørsmålene jeg måtte ha. Derfor så blir det sur stemning – både i Vancouver og hjemme i sofakroken, skjønt disse hendelsene påvirker hverandre i svært liten grad når man ser litt stort på det.

Likevel så mener jeg fremdeles at kanskje støtteapparatet rundt de norske utøverne burde styrkes med en medierådgiver eller to. Hvordan skal man egentlig opptre foran det norske folk når det går litt dritt? Og er det riktig at fedre eller trener skal gå ut å unnskylde en “tabbe” for så at utøveren selv skal stilles til veggs senere? Sistnevnte prosedyre burde vel egentlig ikke være den beste løsningen. Men likevel er det fullt ut viktig å være ansvarlig for sine handlinger, le litt av hele greia – og fremfor alt – være et godt forbilde. 

Det var ikke før i voksen alder at jeg faktisk begynte å like og gå på ski, selv om mine “forbilder” i løypa var Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang, som med sine burgunderrøde skidresser hoppet av glede i Lillehammer for 15 år siden, så har jeg opplevd i løypene barn ned i seksårsalderen som allerede skøyter som proffer, og noen av disse har sikkert enten Northug, Bjørgen eller Steira som sine forbilder. Men kanskje heltedyrkelsen forsvinner når de ser helten sin vise frem et surt fjes på TV. Uansett – Petter Northug hadde sikkert en dårlig dag på jobben, men det kommer sikkert bedre dager – og man får trøste seg med at nå kan det ikke bli verre …

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er med en viss provokasjon jeg åpner dagens nettaviser for å gjøre meg oppdatert på hva som har skjedd rundt omkring i den vide verden de siste timene i dag. Jeg leser om en ung trønder – som er knappe halvannen måned yngre enn meg selv som igjen har skuffet stort ute i langrennsløypa i OL-byen Vancouver. Av tre øvelser har hans beste plassering blitt en 3. plass – en bronsemedalje, tredje beste i olympisk sammenheng og så videre …

Likevel, jeg hadde vært veldig fornøyd med en bronsemedalje i et OL, men den godeste Herr Northug har liksom helt siden OL i Torino for fire år siden uttrykt at han skulle redde Norges ære, og at han skulle vise de andre konkurrentene hvem som var kongen i bakkene. Jeg leser videre at gårsdagens skuffende 11. plass ikke kvalifiserer til å utveksle et par ord med et sultent pressekorps som vil vite hva som gikk galt, hvorfor dette kunne skje og hva han føler nå. Og det eneste disse får ut av han er et bestemt nei, og at han rømmer inn i en ventende bil, og mer ser vi ikke til denne redningsmannen som skulle få norsk langrenn opp på det nivået som under OL på Lillehammer for 16 år siden. 

Jeg mener, i likhet med Dagbladets Morten Pedersen – og sikkert mange fler, at når du faktisk er en idrettsmann, må du faktisk tåle og konfrontere Medie-Norge om du er nummer 1 eller om du er nummer 100. Når du konkurrrer på et olympisk nivå er det vanskelig å være privatpersonen Petter som kan søke trøst hos mor, for da ønsker alle en bit av deg, og alle har en mening om deg, og når man gjemmer seg bort på denne måten, skaper ikke dette gode signaler, verken for deg selv som person – eller for idretten. 

En jeg virkelig beundrer sålangt i OL er Kristin Størmer Steira, den unge jenta fra Tana som nå har blitt min sambygdning, som i kampens hete kjempet om en bronsemedalje sammen med Kowalchyk, og som ble nummer fire – igjen. Følelsene man fikk se fra hun var først på fjerde, så tredje – med voldsomme gledesutbrudd over å endelig få en medalje – for så bli nedgradert igjen til en fjerdeplass, var både sterke og ekte. Hun var skuffet, men likevel, hun tok seg tid til å snakke med pressen, og med en nærmest galgenhumoristisk holdning til det hele, både lo og spøkte hun med pressen, selv om hun inni seg helt sikkert var temmelig skuffet. 

Så unge Petter har noe å lære der. Og for min del så er ikke han kvalifisert til å være “idrettsmann” så lenge denne holdningen foregår. Inntil videre er han en “skiløper” som egentlig skulle holdt seg til å trene hardere, for så kanskje prøve igjen ved neste OL, og da gjerne med en litt mer proff holdning til mediesirkuset som faktisk følger med når man deltar i arrangementer som dette.

Og én ting er sikkert; mediesirkuset blir ikke mindre med årene!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Velkommen til min blogg her på VG Blogg. Ta vare på adressen til denne siden og besøk meg snart

Tips oss hvis dette innlegget er upassende